Smålige kutt, store konsekvenser

12. mars i år, ett år etter at Norge stengte ned på grunn av koronaviruset, stilte statsminister Erna Solberg opp til intervju i NRK. Der ble hun spurt hva hun tenker om historier om folk som nå sliter med å få endene til å møtes, som verken har råd til regningene i postkassa eller mat på bordet. Solbergs svar var oppsiktsvekkende: «Ja, altså det er jo krevende, så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før og?». Sjelden har vel et sitat fra en statsminister sagt mer om synet på folk som sliter.

For svaret på statsministerens spørsmål er jo like enkelt som det er deprimerende. Nei, mange av dem som ble rammet hardest av pandemien, hadde det ikke spesielt fett før pandemien heller. Og årsaken til det er politisk. For parallelt med at livet for folk med millioninntekter og milliardformuer år etter år har blitt lettere og lettere, har folk som allerede sliter fått det tøffere. Og noen av kuttene har vært så smålige at det er vanskelig å tro. Kutt i støtten til barn som trenger briller, til barn som trenger tannregulering eller gjort det dyrere å motta fysioterapi for folk kronisk syke, kreftsyke og brannskadde. Arbeidsledige har mistet feriepengene, tusenvis av mennesker er kastet ut av ordningen for arbeidsavklaringspenger og, i beste fall, henvist til sosialhjelp, i verste fall til ingenting.

Jeg skjønner at Solberg og Høyre er lei av å høre om skattekuttene til landets rikeste, men det er jo like sant: De har prioritert å kutte i formuesskatten, og sendt regninga til AAP-mottakere, svaksynte barn eller kronisk syke med behov for fysioterapi. Stort mer urettferdig blir det vel ikke.

Så hvorfor fortsetter Solberg på denne kursen? Ser hun ikke konsekvensene? Eller bryr hun seg bare ikke? Det første er usannsynlig. Rapportene om de hjerteskjærende konsekvensene av høyrepolitikk har tikket inn jevnt og trutt gjennom åtte år. Da står vi igjen med det siste: At dette er en villet politikk, og at Solberg mener det er en pris verdt å betale for å oppfylle løftene til Høyres kjernevelgere.

Dette er ikke sånn jeg vil ha det i Norge. Det er ikke sånn Arbeiderpartiet vil ha det. 13. september er det valg. Da kan du gi din stemme for en annen kurs, for mer rettferdighet og mer fellesskap.

Cecilie Myrseth Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiet