Fiskerinæringa må oppleves trygg for de som vil satse eller jobbe i den.

Spør du fiskerinæringa om hva de trenger, er det ett svar som går igjen: Stabile og forutsigbare rammebetingelser. Dessverre har fiskeriminister Per Sandberg (FrP) bidratt til det motsatte. 

Først ville han kutte båndet mellom kyst og land ved å avvikle pliktordningen, og overføre fiskerettighetene fra kysten til trålerne. Så trakk han heldigvis saken. Like etterpå dukket den opp igjen i Jeløya-erklæringen. Der vil regjeringen «Legge frem en ny stortingsmelding om pliktsystemet». Sandberg varslet at den ville komme våren 2018. 

Arbeiderpartiet har etterlyst den flere ganger. Vi venter fortsatt. 

Eidessen-utvalget er en av de store sakene både vi og næringa venter på. Også den er i det uvisse. I mellomtiden har Sandberg regulert leppefisket. En konsekvens er at 35 yngre fiskere har mistet inntektsgrunnlaget fordi de er presset ut av næringa, ifølge Fiskeribladet Fiskaren som på lederplass har omtalt det hele som «en ren parodi». Samtidig har de få som har fått kvote, fått Sandbergs velsignelse til å selge den videre med milliongevinst. 

Legg til den såkalte Klo-saken, hvor Sandberg på egenhånd åpnet for at industrien får kjøpe kvote og båt. Tilbake står vi med ei næring som stadig opplever nye stormkast og der våre grunnsteiner og grunnlover utfordres. Vi står også igjen med et Storting som har færre saker å jobbe med, for en av Norges viktigste fremtidsnæringer. 

Arbeiderpartiet sin ambisjon er at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Vi står klare til å behandle hvilken som helst sak, bare Sandberg leverer Stortinget det han lover. Våre svar vil alltid ta utgangspunkt i at fisken eier vi i fellesskap og at den skal komme kysten til gode. Vi vil utvikle industrien og søke etter løsninger som kan gi helårlige arbeidsplasser. Det er viktig å skape, men like viktig å dele. Men vi ønsker ikke evigvarende kvoter og strukturering under 11 meter. Vi vil ha en fiskereid flåte, og vi er garantister for at de tre grunnlovene Havressursloven, Deltakerloven og Fiskesalgslagsloven ligger fast. 

Kystflåten bidrar til å skape aktivitet blant de mange fiskemottakene langs kysten. Derfor advarer vi mot en strukturering under 11 meter, som kan føre til en halvering av den minste flåten. Det vil igjen gi mer fisk på færre hender og gjøre inngangsbilletten for å gå inn i næringa enda høyere. Når det kommer til strukturkvoter, er vårt utgangspunkt at de skal føres tilbake til sine grupper som opprinnelig avtalt fra 2026 og utover. 

Vi lover å lytte og ha dialog med både næring, organisasjoner, kommuner, posisjon og opposisjon. Ikke minst til kystbefolkningen. Derfor er det rimelig spesielt å lese at Frps fiskeripolitiske talsperson, Kjell-Børge Freiberg, i flere aviser har raljert over at «Fisken tilhører folket» var 1. mai-parole i år. For oss forteller det at folk opplever et behov for å forsvare fellesskapets eiendom. Fremfor sarkasme og raljering, bør det heller invitere til refleksjon både hos statsråd og talsperson. 

Norsk fiskeripolitikk trenger ikke uforutsigbarhet, en statsråd som ikke leverer og et folk som må ta i bruk paroler. Norge har verdens beste utgangspunkt for å lede an i utviklinga i havet og for å sikre at vi forvalter de fantastiske ressursene på en bærekraftig måte som gir lys i husan og arbeid langs kysten. Fiskerinæringen skal invitere til investering, ikke aksjonering og abdisering. 

Da må vi sikre at industrien foredler mer på land, får stabile rammebetingelser, tenke langsiktig og bruke politikken til det beste for folket, havet og fisken – vår kanskje aller fineste ressurs.